18 år gammel kom Tatiana, eller ”Tattie” som vennene hennes kaller henne, ut for en bilulykke som gjorde at hun havnet i koma. På grunn av en traumatisk hjerneskade kunne hun ikke lenger gå eller snakke.
 | Seks måneder etter ulykken ble Tattie utskrevet fra sykehuset, uten at det hadde skjedd noen forbedring. Moren hennes ble rådet til å plassere henne på et pleiehjem og gå videre med sitt eget liv. Det var uansett ikke noe håp for Tattie. De visste ikke at Tatties mamma ikke ga opp så lett. Hun ansatte to sykepleiere, og da Tattie kom hjem fra sykehuset var alle fast bestemt på at hun skulle bli frisk. Da det hadde gått tre uker uten noen reaksjon fra Tattie, uansett hvor mye de anstrengte seg, ropte en av pleierne; ”Rør på venstrebeinet!”. Og som ved et mirakel gjorde hun det. Nå når de visste at Tattie fremdeles fantes der inne et sted, ble alle fylt av entusiasme og besluttsomhet. Tattie startet på sin lange reise mot å bli frisk. |
Tatties dager ble fylt med musikk, samtaler og sykegymnastikk, og man begynte å se bittesmå fremskritt. Funksjonsevnen hennes ble bedre steg for steg, og etterhvert kunne hun f.eks. holde hodet oppe. I elleve år virket fremskrittene minimale, men det gikk i hvert fall i riktig retning. Med sykegymnastikk og ergoterapi ble spasmene i bein og ansikt langsomt redusert. Men hun kunne fremdeles ikke snakke, og i dag er det den eneste evnen hun ikke har fått helt tilbake. I årenes løp har Tatiana prøvd forskjellige talehjelpemidler for å kunne kommunisere med omverdenen.
Hun fortsatte å komme langsomt tilbake til livet: hun begynte å kjenne igjen mennesker hun kjente, og hun begynte å uttrykke tydelig hva hun likte og ikke likte. Nå bestemmer hun selv over livet sitt og treffer helt fornuftige beslutninger. Hun ser bra ut, spiller tennis, stod på ski i flere år, liker å arbeide hardt. Hun er glad i gresk kultur, matematikk og å legge puslespill. Hun trenger riktignok hjelp med noen grunnleggende ting, f.eks. å gå, fordi balansen enda ikke er helt perfekt. Hun har en jobb som er tilpasset funksjonsevnen hennes, men er så selvstendig at det er helt fantastisk å se.
Tattie hadde øvd seg på å skrive ord og benyttet den kunnskapen for å bruke en Lightwriter for talesyntese. Hun har ingen problemer med å stave, men kan fremdeles ha vanskeligheter med å finne ordene når hun skal lage en setning. Tatiana skriver det hun vil si i sin Lightwriter, som så omdanner det til tale. Nå vil hun lære seg hvordan man sender meldinger fra Lightwriter, slik at hun kan kontakte familien når de ikke er i nærheten.
